Kometer er iskalde rester fra solsystemets barndom. De består av en blanding av is, støv, stein og frosne gasser. Når en komet kommer nær sola, varmes overflaten opp. Isen går da direkte fra fast form til gass – en prosess som kalles sublimasjon. Gassen tar med seg støv ut fra kjernen og danner den lysende komaen og de karakteristiske halene.
Det betyr at en komet ikke egentlig «brenner opp» når den nærmer seg sola. Det som skjer, er at solvarmen frigjør materiale fra et lite, fast legeme. Det spektakulære objektet vi ser fra jorda, er derfor en midlertidig atmosfære og støvstruktur rundt en langt mindre kjerne.
Hva består en komet av?
Den faste delen kalles kjernen. Den er en porøs blanding av is, støv og stein, og inneholder blant annet frosne gasser. Kjernen kan være uregelmessig formet og mørk, fordi overflaten ofte er dekket av støv og organisk materiale.
Når sollyset varmer opp kjernen, sublimerer noe av isen. Gassen strømmer ut gjennom sprekker og porer og drar med seg støvkorn. Rundt kjernen oppstår en stor sky som kalles koma. Komaen og kjernen utgjør til sammen kometens såkalte hode.
Halen oppstår når materiale fra komaen blir påvirket av sollys og solvind. Den kan bli svært lang, men den er ekstremt tynn sammenlignet med lufta i jordas atmosfære. En komet har heller ikke nødvendigvis en synlig hale hele tiden. Aktiviteten øker vanligvis når kometen kommer nærmere sola.
Hvorfor har kometer to forskjellige haler?
Det vi ofte omtaler som «komethalen», består vanligvis av to strukturer med ulike årsaker.
- Støvhalen består av støvkorn som blåses ut fra komaen. Sollys og strålingstrykk skyver støvet bort fra sola. Fordi støvkornene har ulik størrelse og beveger seg i ulike baner, blir halen ofte bred og svakt buet.
- Ionhalen består av elektrisk ladede gasspartikler. Solvinden og solas magnetfelt fører disse partiklene bort fra sola, og halen blir ofte smalere og mer rett.
Begge halene peker altså i hovedsak bort fra sola, men ikke nødvendigvis rett bak kometen i den retningen den beveger seg. Det er solas lys og solvind som bestemmer retningen. En komet som svinger rundt sola, kan derfor se ut til å ha halen «foran seg» sammenlignet med bevegelsesbanen.
Utforsk flere fakta og forklaringer på SnikkSnakk.
Hva vet vi om kometenes opprinnelse?
Kometsystemet ble dannet for rundt 4,6 milliarder år siden, samtidig som sola og planetene tok form. Mange kometer ble liggende langt fra sola, der lave temperaturer bevarte is og annet opprinnelig materiale.
Kometer med relativt korte omløpstider knyttes ofte til Kuiperbeltet utenfor Neptuns bane. Langperiodiske kometer kommer sannsynligvis fra den langt fjernere Oort-skyen. Oort-skyen er ikke direkte fotografert; den er en modell basert på kometenes baner og hvordan de ser ut til å komme inn mot det indre solsystemet.
Dette gjør kometer interessante for forskere: De kan fungere som tidskapsler fra den tidlige fasen av solsystemet. Materialet deres har vært mindre endret enn stoffet i mange større himmellegemer, selv om kometer også forvitrer og mister masse hver gang de passerer nær sola.
Hva skjer med støvet kometen etterlater?
En komet legger igjen støvpartikler langs deler av banen sin. Når jorda senere passerer gjennom en slik støvstrøm, kan partiklene treffe atmosfæren i høy hastighet. De varmes opp og lager lysglimt som vi kjenner som meteorer.
På den måten kan en komet være opphavet til en meteorregn. Partiklene kommer ikke nødvendigvis fra selve kjernen på én gang, men fra materiale som kometen gradvis har sluppet ut over mange passeringer. Meteorregn er dermed et synlig spor etter kometens tidligere bevegelser gjennom solsystemet.
Hva viste Rosetta om en virkelig komet?
Den europeiske romfartsorganisasjonens Rosetta-sonde fulgte kometen 67P/Churyumov-Gerasimenko på nært hold. Observasjonene ga et konkret bilde av hvordan en komet blir aktiv når den nærmer seg sola.
Rosetta observerte gassutslipp, støv som ble løftet av gassen, og kraftige d tighter eller stråler fra bestemte områder på overflaten. Aktiviteten varierte med avstanden til sola. Det støtter bildet av at solvarme driver sublimasjonen, men også at kometens overflate og indre struktur påvirker hvor gassen slipper ut.
Oppdraget viste også hvorfor det er misvisende å tenke på en komet som en glatt, lysende kule. Den synlige komaen og halen er et resultat av en aktiv prosess rundt en liten og ujevn kjerne. Når solpåvirkningen endres, kan hele utseendet forandre seg.