Hvorfor har Norge både bokmål og nynorsk? Kort forklart fordi Norge gikk ut av den dansk-norske unionen uten et eget, etablert norsk skriftspråk. Etter 1814 oppsto derfor to språkpolitiske løsninger: Én gruppe ville gradvis fornorske det danske skriftspråket som allerede var i bruk. En annen ville bygge en ny, norsk skriftstandard på landets dialekter. Resultatet ble bokmål og nynorsk.
De to standardene er altså ikke tilfeldige varianter av samme språkprosjekt. De kommer fra to ulike veier til et norsk skriftspråk – og begge har fått en varig plass i staten, skolen og offentligheten.
Hvorfor var dansk skriftspråket i Norge?
Fra 1537 til 1814 var Norge en del av Danmark-Norge. Dansk ble administrasjonens, kirkens og litteraturens viktigste skriftspråk, mens folk flest fortsatte å snakke lokale norske dialekter. Det var dermed et tydelig skille mellom språket mange skrev, og språket de snakket.
Da unionen med Danmark tok slutt i 1814, hadde Norge en egen stat, men ikke et ferdig norsk skriftspråk som kunne overta fra dansk. Den norske talemåten var heller ikke én ensartet standard. Landet hadde et stort dialektmangfold, fra østlandske og trønderske mål til vestlandske og nordnorske dialekter.
Språkspørsmålet ble derfor også et spørsmål om nasjonsbygging: Skulle Norge fornorske det eksisterende skriftspråket, eller skulle landet lage en ny standard med røtter i norsk talemål?
To svar på det samme nasjonale spørsmålet
Knud Knudsen og veien mot bokmål
Den ene løsningen var å ta utgangspunkt i det danske skriftspråket og endre det gradvis. Læreren og språkpolitikeren Knud Knudsen mente at skriftspråket burde nærme seg den norske uttalen og talemåten som var vanlig blant utdannede nordmenn.
Denne linjen førte ikke til at dansk bare ble videreført uendret. Gjennom flere reformer ble skrivemåte, bøyning og ordforråd gradvis tilpasset norsk bruk. Språket utviklet seg over tid fra dansk-norsk skriftspråk til riksmål og senere bokmål.
Bokmål er derfor resultatet av en langvarig fornorsking av et dansk skriftspråk, ikke det samme som moderne dansk. Det forklarer også hvorfor bokmål fortsatt har mange trekk som historisk knytter det til dansk, samtidig som det fungerer som et norsk skriftspråk med egne normer.
Ivar Aasen og nynorsk
Den andre løsningen ble utviklet av Ivar Aasen. Han reiste rundt i Norge på 1840-tallet og undersøkte dialekter. Målet var ikke å gjøre én bestemt dialekt til nasjonalspråk, men å finne fellestrekk på tvers av dialektene og samle dem i en overregional skriftlig norm.
Aasen la fram det første utkastet til en slik felles norm i 1853. Arbeidet hans ble senere kjent som landsmål, før den offisielle betegnelsen nynorsk ble vedtatt i 1929.
Nynorsk er altså ikke en enkelt vestlandsdialekt. Det er en kodifisert standard som bygger på sammenligninger mellom mange norske dialekter. Aasen forsøkte å løfte fram språktrekk som kunne dokumenteres i norsk talemål, samtidig som han skapte et system som kunne brukes i skrift over hele landet.
Når ble bokmål og nynorsk likestilt?
Stortinget vedtok 12. mai 1885 at landsmål og det dansk-norske skriftspråket skulle være likestilte mål i den offentlige språkbruken. Vedtaket var et viktig politisk kompromiss: Norge skulle ikke tvinges til å velge én språklig løsning.
Likestillingen betydde ikke at de to standardene ble brukt like mye overalt. Bokmål fikk etter hvert et klart flertall av brukerne, særlig i byene og på Østlandet. Nynorsk fikk sterkere fotfeste i mange bygder på Vestlandet, i deler av fjellområdene og i flere områder i Trøndelag og Nord-Norge.
Navnene bokmål og nynorsk ble vedtatt i 1929. Før det hadde språkene andre navn, og grensene mellom de ulike reformlinjene var del av en omfattende språkpolitisk debatt.
Utforsk flere fakta og forklaringer på SnikkSnakk.
Hva var samnorsk?
På 1900-tallet prøvde staten å føre bokmål og nynorsk nærmere hverandre. Tanken var at de to standardene på sikt kunne smelte sammen til ett felles norsk skriftspråk, ofte kalt samnorsk.
Reformer åpnet blant annet for former som skulle gjøre bokmål mer likt nynorsk. Men prosjektet møtte sterk motstand, både fra bokmålsbrukere som ønsket å bevare tradisjonelle former, og fra nynorskhold som oppfattet tilnærmingen som en trussel mot nynorsk som egen standard.
Samnorsk førte ikke til at bokmål og nynorsk ble slått sammen. I stedet utviklet språkpolitikken seg mot større aksept for at Norge kunne ha to separate, likestilte skriftspråk. Reformene har likevel satt spor i dagens bokmål og nynorsk, som på enkelte områder ligger nærmere hverandre enn tidligere.
Er bokmål og nynorsk to språk?
Det kommer an på hva man legger i ordet språk. I norsk lov og offentlig språkpolitikk omtales bokmål og nynorsk som norske språk, og de fungerer som to standardiserte skriftspråk. Samtidig har de så mye felles ordforråd og grammatikk at de også kan beskrives som to skriftstandarder innenfor norsk.
Det viktigste for leseren er den praktiske forskjellen: Bokmål og nynorsk har hver sin norm for bøyning, ordvalg og skrivemåte. En tekst som følger bokmålsnormen, er ikke automatisk korrekt nynorsk, selv om mange ord ligner.
Nynorsk må heller ikke forveksles med dialekt. En person kan snakke dialekt og skrive bokmål, eller snakke dialekt og skrive nynorsk. Skriftspråket og talemålet er to forskjellige sider av språkbruken.
Hva er statusen i dag?
Begge standardene er fortsatt juridisk likestilte. Språklova, som trådte i kraft 1. januar 2022, slår fast at bokmål og nynorsk er likestilte språk i offentlig sektor. Offentlige organer har dermed et ansvar for å bruke og utvikle begge språkene, ikke bare tilby ett av dem.
Likestilt betyr likevel ikke lik fordeling i praksis. Bokmål er klart mest brukt som hovedmål i skolen og i samfunnet. Statistisk sentralbyrå oppga at nynorsk var hovedspråket for 11,1 prosent av elevene i grunnskolen i 2025. Dette er skoledata, ikke en full opptelling av alle som bruker bokmål eller nynorsk i Norge.
Forskjellen mellom juridisk status og faktisk utbredelse er viktig. Nynorsk er et mindretallsspråk i Norge, men det er ikke et uformelt eller lokalt tillegg til bokmål. Det er en offentlig standard med egen norm, egen litteraturtradisjon og lovfestede rettigheter.
Hvorfor har Norge beholdt begge?
Historien gjorde ett felles skriftspråk vanskelig å etablere, men politikken gjorde det mulig å bevare to. Bokmål representerte en gradvis norsk utvikling av det skriftspråket som allerede var etablert. Nynorsk representerte ønsket om å bygge en nasjonal norm fra norsk talemål og dialektarv.
Ingen av løsningene vant fullstendig. I stedet ble kompromisset institusjonalisert gjennom Stortingets vedtak i 1885, navneendringene i 1929 og dagens språkregelverk.
Derfor finnes bokmål og nynorsk fortsatt side om side: De er resultatet av to ulike svar på samme historiske utfordring – hvordan Norge skulle få et norsk skriftspråk etter århundrer med dansk dominans.